Hylleblomstsaft

I fjor var første året vi laga hylleblomstsaft – og det ga mersmak, bokstavlig talt!
Det er blomstene til svarthyllen vi lager saft av, og den blomstrer midtsommers, i slutten av juni eller begynnelsen i av juli. I fjor lagde jeg hylleblomstsaft et par dager før St.Hans, i år ikke før halvannen uke ut i juli.

Slik ser blomstene ut. Svarthyllen er en stor busk/lite tre, og det er de nylig utsprungne blomsterskjermene vi plukker.

Det er mange oppskrifter på nettet, men de fleste “koker ned” til omtrent dette:
- 50 blomsterkjermer
- 2 liter vann
- 2 kg sukker
- 25 gram sitronsyre
- 3 sitroner skåret i skiver
Kok opp vann, rør i sukker, sitronsyre og sitroner – og legg i svarthyllblomstene. Stapp blomstene godt nedi, nyt duften, – og la det hele stå cirka tre dager kjølig for å “godgjøre seg”. Sil saften, tapp i flasker, – verre var det ikke! Saften er holdbar noen uker, men vi fryser en god del litersflasker (plast), så vi kan nyte smaken av midtsommer på ruskete høst- og vinterkvelder.

 
Omtrent slik ser det ut i gryta etter at den er tatt av varmen. Det gjør ikke noe at noen av blomstene blir brune og misfargede.

Samtlige bilder ovenfor er fra i fjor. I år fikk jeg plukka en god bærepose med blomster fra en rødbladet svarthyll, og dermed var det klart for et nytt eksperiment: Rød hylleblomstsaft med lime.

Slik ser blomstene ut!

Og bare for ordens skyld, dette er ikke snakk om betalt produktplassering, selv om både sukker, sitronsyre og plastikkposen nok godt kan identifiseres! ;-)

Jeg har altså byttet ut sitron med lime, hvite blomster med rosa – og i tillegg har jeg redusert sukkermengden noe. (Har redusert til drøyt halvparten, kanskje to tredjedeler, det ble litt på slump…) Jeg lover å redigere blogginnlegget eller kommentere det i kommentarfeltet hvis det viser seg at det var veldig dumt…

Og slik så det ut noen minutter senere, – jeg synes det allerede ser ganske lovende ut! :-)

Knut Olav 

Iris sibirica

Sibiriris – en av de mest trofaste staudene vi har i hagen. Jeg har skrevet på bloggene mine om den før – og jeg kommer til å gjøre det igjen. Det er en ordentlig trivelig plante!
De fleste kjenner den vanlige blå typen som er avbildet her, men den kommer i mange ulike farger, fra hvit og lys gul til ganske mørk blå.

Her er det to ulike sorter, den ene mellomblå og den andre mørkere blå. Fine hver for seg – og fine sammen!

Denne heter, såvidt jeg kan huske, ‘Butter and Sugar’. Blir fine, store tuer av den også!

Nok et bilde av ei helt “vanlig” tue med sibiriris. I løpet av tre-fire år blir tuene så store at man godt kan spa dem opp og dele dem i alt fra tre-fire til femten-tyve mindre tuer. Et par ganger har jeg fylt opp ei trillebår og trilla rundt på leiting etter en plass å plante ut. Resultatet er at det står tuer med sibiriris både ved brønnen, langs steingjerdet og ellers der jeg har funnet plass!

Men av og til skjer det noe uventa: Midt blant alle de andre tuene med sibiriris fant jeg denne, hvor nesten hele de nedre kronbladene var “spettete”. Første gangen jeg har sett denne fargevarianten i hagen vår, så jeg regner med det er en kryssing av de andre sortene.
Nok en påminnelsen om ikke å luke altfor nøye, og la planter gro opp og vise hvem de er før man spar dem vekk. – Jeg hadde tenkt å dele planten og holde litt kontrollen med den – men ei uke seinere da alt var avblomstra – var det vanskelig å huske hvem som var hvem av alle tuene i bedet! - Så får jeg heller vente til neste år med å finne igjen akkurat denne tua!
Bildene i denne bloggposten er tatt henholdsvis 24. og 28. juni 2015.

Blærespirea ‘Diabolo’

Blærespirea… Jeg synes ikke den har vært helt heldig med navnet, – når den har fått sortsnavnet ‘Diabolo’ i tillegg kan man jo begynne å lure…
Men en trivelig busk er det, den har mørke røde blader og midtsommers kommer den med fine hvit-rosa blomster som gir en fin kontrast til bladverket.

Jeg tror den tåler “hva som helst” av beskjæring. Jeg har kuttet ned busken min hardt, men den kommer fort opp igjen. Og så frør den seg! – Jeg fikk busken for mange år siden, og plantet den i bedet som i ettertid blir omtalt som “villbedet”. Der lukes det ikke mye for å si det sånn!
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, en god del frøplanter har begynt å etablere seg rundt “morplanten”  - og det morsomme er at omtrent halvparten har samme mørkerøde bladverket som opphavet – og resten har grønne blader og hvite blomster. (Se bildet). Ingen tvil om at det er samme planten.
Så har du en blærespirea og vil ha flere – er det bare å ikke luke så grundig og la naturen gå sin gang. Småplantene kan selvsagt flyttes før de har blitt altfor store!

Knut Olav

Beskjæring av bøkehekk

Det er gøy med hekk! Særlig når den vokser og blir stor og tett og fin – bøk er en fantastisk hekkplante. Men, nå hadde den altså vokst seg både høy og bred, – for høy og for bred, så nå måtte vi gjøre noe drastisk!
I påska kuttet jeg den ned fra halvannen meters høyde til drøye meteren (1,20 meter tenker jeg), men den var fortsatt over en meter bred!

Jeg planla å ta sjansen på å kappe ene sida i år og andre sida neste år, sommerstid, sjøl om anbefalt tid er januar, men i stedet gjorde jeg følgende eksperiment:

Jeg “vevde” hekken sammen! – Alle greiner som lot seg bøye nok til at jeg kunne tre dem inn og “spenne dem fast” mellom naboplantene – vel, de ble bøyd og tredd på plass. Grenene som var så tykke at de ikke ville føye seg ble enkelt og greit klippet av ca 15 cm fra hovedstammen.

Så gjenstår det å se hvordan hekkplantene reagerer på denne behandlingen. Lykkes jeg får jeg ihvertfall en bortimot ugjennomtrengelig hekk! – Jeg kommer nok tilbake med oppdateringer på denne bloggposten. I tillegg må jeg skjerpe meg og holde hekken så smal som jeg skal ha den, og heller ikke la den gå for høyt…

Det ble noen skraper på både armer og ben, men sammenlignet med hva hekken måtte gjennomgå var det for ubetydeligheter å regne! Nå gjenstår bare å følge med og se hvordan dette utvikler seg!

Knut Olav

Hvit – og blå blåregn

Da vi ankom hagen vår på Sørlandet (ja, det er vel litt betegnende at jeg skriver hagen og ikke huset), regnet jeg med at blåregnblomstringa for lengst var over. Derfor var det en veldig hyggelig overraskelse at disse blomsterklasene (og flere til) møtte oss under pergolaen ved inngangen til hagen!

Lange, hvite blomsterklaser – faktisk for første gang!
Vi har to flotte blåregnplanter, en gammel plante med blå blomster, og en yngre plante som aldri hadde blomstra før, men jeg visste den ville få hvite blomster. Det vil si, jeg begynte vel å tro den aldri ville blomstre, for selv om jeg kaller den “yngre”, så er det vel minst ti år siden jeg planta den…

Men, ventetida er for lengst tilgitt, jeg er strålende fornøyd med at den har begynt å blomstre – og ikke minst med at den ventet helt til slutten av juni med å være på det fineste – så vi faktisk fikk glede av blomstringen da vi kom for å feriere!
Og duften av blåregn, den er like nydelig uansett om blomstene er hvite eller blå! :-)

Knut Olav

Duppesoleie – Ranunculus aconitifolius ‘Pleniflorus’

Så blomstret endelig duppesoleia i Ryfylkehagen vår! (Takk til god kollega som kom med planterøtter i våres). – Fine, hvite, fylte blomster.

Duppesoleie er en gammel staude som sjelden selges i hagesentre, og siden den heller ikke setter frø, har den nok stort sett blitt spredd på akkurat samme måte som jeg fikk den: Ved at en hageeier deler med en annen – og det er jo en fin måte!

Mest vanlig langs kysten i Midt- og Nord-Norge, og blomstrer rikelig i mai/juni, for så å visne ned. Den trives i jevnt fuktig og næringsrik jord, gjerne i halvskygge. Og den er hardfør! (H7).

For den som er interessert er det mye spennende historikk rundt planten, blant annet fortelles det at franske hugenotter brakte den med seg til England på 1500-tallet da de flyktet for sin religiøse overbevisnings skyld. – Ikke verst at de da tok seg tid og bryet med å ta med seg planter!!!

Dessverre står ikke planten like høyt i kurs blant dem som driver norske hagesentre, men det går an å få kjøpt den – hvis man ikke er så heldig å ha en generøs nabo eller kollega!

Knut Olav

Lenke med informasjon fra Plantearven.

Oppgaver i drivhuset – og venting…

Januar, februar – og mars – blir det lett mye venting. Først går man noen uker og venter på at det blir på tide å så, – så får man frøene i jorda – og så er det bare å smøre seg med tålmodighet. Igjen! :-)
Men det finnes noen tips for oss utålmodige også: Så noen typer frø som spirer fort (gjerne en del sommerblomster) – og å bruke tida på andre oppgaver som kan komme godt med. Jeg skal vise et par av dem her:

 
Vi har en del pelargoniaer som må overvintre frostfritt, og de får sjelden særlig godt stell i løpet av vinteren. Litt vann så de ikke tørker helt inn, men så har de stått kjølig og mørkt. Og da kan de fort ble seende ut som denne på bildet over. Ikke særlig sprekt!

Så da får man en liten jobb med å fjerne visne blader og døde greiner, og etter ei lita stund så det ganske mye bedre ut:
 
Men pelargonier har godt av å få ny jord av og til, så da benyttet jeg anledningen til å skifte jord på dem også. Ut av potta, av med det meste av jorda, og tilbake i samme potte, men med ganske mye ny jord.

Så nå er det bare å stelle plantene godt og la dem komme seg til hektene igjen etter behandlingen de har blitt utsatt for…
De fleste plantene klipper jeg mye mer ned enn denne, men jeg synes det er kjekt å ha et par planter som er litt store og rare! :-)

Da jeg hadde pottet om pelargoniene, så jeg at det var andre planter som også sto trangt i pottene sine, blant annet noen vårerteknapp (Lathyrus vernus) som jeg hadde kjøpt på “restesalg” på et hagesenter seinhøstes i fjor.
 
Her var det nesten bare røtter, men sjøl om de skal ut i hagen (etterhvert) fikk de nye, store, potter med god, frisk jord. (Klikk på bildet for å lese mer om vårerteknapp).

Så var det pottene med agapanthus, Afrikas blå lilje, som har stått inne i en kald kjeller. Men da jeg så de hadde lange, bleke skudd, tenkte jeg de nok ville få det bedre ute i drivhuset, sjøl om det fortsatt ikke er veldig varmt der ute. – Om noen dager tenker jeg grønnfargen blir som den skal være, og så får det heller våge seg at agapanthusblomstringa mest sannsynlig blir noe tidligere i år enn det den pleier!

Men heldigvis er det noe av det jeg har sådd som vokser så grønnes: Gyllenlakk (som jeg riktignok sådde i fjor høst). De har stått i drivhuset hele vinteren, – de som spirte kjappest i fjor ble prikla om og har fått stått i egne småpotter, mens de som var seine har stått i såpottene sine og blei prikla om for noen dager siden. Slik ser de ut nå:
 
4 brett med 28 planter i hvert brett burde holde både til eget bruk og litt gaver til venner og kjente. Kanskje jeg tilogmed selger noen av dem så jeg får dekket litt av utgiftene til frø og jord? Vi får se!

Spinaten kommer seg også, sådd i fjor høst og har klart seg fint gjennom vinteren i drivhuset.

Det har vært noen å spist på dem, og jeg mistenkte sneglene – helt til jeg oppdaget en liten grønn larve. Men jeg tror muligens det er et par til der! – Nå må de bare få vokse godt så vi kan begynne å høste grønt til maten!

Noen av staudene jeg sådde i fjor høst har begynt å spire, her representert ved en liten gulknapp (som jeg liker kalle kjempeskabiosa, Cephalaria gigantea):

Gulknappen er en fantastisk plante når den står med blekgule, litt rufsete blomster og vaier i vinden, rundt 2 meter høy!

Så er det tomatfrøene da, som får spesialbehandling med undervarme og temperatur på rundt 20 grader. Og sjøl om jeg vet det tar noen dager før de spirer, og sjøl om jeg har andre ting å gjøre i drivhuset – og utenfor. – Vel, så tar jeg meg i å gå og se etter de første små spirene, ikke bare daglig – men flere ganger i løpet av dagen… – Så det gjelder nok bare å smøre seg med tålmodighet fortsatt! ;-)
Knut Olav